Oslo-modellen ti år!

For nøyaktig 10 år siden i dag, 9. mars 2016, hadde en delegasjon fra Fellesforbundet et møte med byrådsleder Raymond Johansen, finansbyråd Robert Steen, og næringsbyråd Geir Hillestad i Oslo Rådhus. Fra Fellesforbundet møtte både representanter fra de (den gang) tre bygningsarbeiderforeningene, samt folk fra forbundet sentralt. Vår delegasjon ønsket at de kommunale byggeplassene skulle ta i bruk en innkjøpsmodell hvor det var faste ansettelser av fagarbeidere, satsing på lærlinger og kun to ledd i kontraktskjeden. Etter vårt ønske skulle det kun være tariffbedrifter som skulle kunne leie inn arbeidskraft, og som et minimum skulle det være fast ansatte med betaling mellom oppdrag i arbeidskontrakter!

Dette var startskuddet for Oslo-modellen. Den ble riktignok ikke lansert før ut på høsten samme år, og fikk sitt navn fra Telemarks- og Skiens-modellen. Der i fylket var de tidlig ute med slike anskaffelsesmodeller, og Oslo hadde «ligget litt bak,» ifølge finansbyråd Robert Steen. Dette ble nå rettet opp. Oslo-modellen skulle inneholde språkkrav, krav om HMS-kort, andel faglærte, krav om innbetaling av lønn, forhåndsgodkjenning ved innleie av personell og innsynsmuligheter for kommunen, for å nevne noe. 10 prosent av timene i et oppdrag skulle gjennomføres av lærlinger. I denne «Oslo-modellen ver 1.0» var også hovedregelen at det bare skulle være ett ledd underleverandører.

Hovedmål med Oslo-modellen var å finne løsninger som hindrer sosial dumping, som tjener det organiserte arbeidsliv og at bedriftene som tar på seg oppdragene kan levere på kvalitet og ikke på rølp.

Ti år etter kan modellen oppsummeres som en delvis suksess. På de store byggeplassene til Oslo kommune er det nå slik at de aller fleste hovedentreprenørene har tariffavtale. Det er stort sett ordna forhold. Selvsagt er det ikke problemløst, og Oslo-modellen er revidert noen ganger for å «tilpasse den til virkeligheten». Det har vært noen uenigheter om hvordan man skal praktisere lærlingeklausulen, og hvordan man skal regne ledd i leverandørkjeden, og fortsatt er det noen som mener at sanksjonene er for strenge. En annen kontrovers er hvordan man definerer en fagarbeider. Men Oslo kommune er ikke lenger en yngleplass for sosial dumping.

Det har hele tida vært et godt samarbeid mellom kommunen og fagforeningene. Vi har kvartalsvise møter med UKE (nå OKF) som forvalter og kontrollerer modellen. Det må også nevnes at det nok ikke ville vært mulig å gjennomføre modellen uten et godt elektronisk registrings- og kontrollsystem, som kommunen har i HMS-Reg.

Fra fagforeningenes side søker vi stadig å skjerpe inn noen av bestemmelsene, særlig når det gjelder lærlinger og faglærte, og går imot forsøk på å svekke sanksjonsmulighetene. Vår ønskedrøm er at det stilles krav til tariffavtale ved offentlige oppdrag, men det er nok en vei å gå før vi får til det. Vi håper selvsagt også på en Norges-modell som er like klar og sterk som Oslo-modellen, men det er et stykke dit også.

‍