Ny fane!

Vi er ikke så lite stolte av den nye fana vår. Den fikk sin ilddåp under en demonstrasjon mot SIAN i Sandvika 24. april, men den offisielle "avdukingen" ble foretatt digitalt via en video offentliggjort på selveste 1. mai. Her er Petter Vellesens tale fra videoen:

Hva er det første folk flest tenker på når vi snakker om en fagforening? Jeg for min del tror mange umiddelbart vil tenke ordet «fane». Det er mange organisasjoner som har sine egne faner – musikkorps, idrettslag, skoleklasser – men i Norge har fagforeningene en så sterk og stolt fanetradisjon at forbindelsen og budskapet kommer umiddelbart.

Vi forbinder fanene med fellesskap, vi samler oss bak fanene, fana går foran. Fana er dét som samler oss, symbolet på at vi er en forening, en sammenslutning, en organisasjon. Fana er større enn hvert enkelt medlem. Den er like stor som hele foreningen til sammen. «For det er det store, og det er det glupe», som Per Sivle sa, «at merket det stend, om mannen han stupe!»

Og så forbinder vi fanene med kamp. Vi har fanemarkeringer og faneborger, vi bærer fanene når vi streiker for tariffavtale eller høyere lønn, eller når vi viser solidaritet med andre som gjør det samme. Og fanene har gått først i den politiske kampen, i 1. maitogene selvsagt, men også i demonstrasjoner for stemmerett og likestilling, eller mot rasisme og fremmedhat.

Fanene er festdrakta vår. Fagforeningene pynter seg alltid med fanene sine når det er fest eller noe å markere. 1. mai har vi nevnt, men vi tar selvsagt fram fana når vi skal hedre jubilantene våre for lang og tro tjeneste, eller når vi i gamle dager inviterte ungene på juletrefest. Det er derfor de er så vakre, og det er derfor det er lagt ned så mye omtanke og kvalitet både i utformingen og i materialbruken.

Oldefaren min var rallar. Han var med å bygge Dovrebanen og å stifte fagforening. Noe av det første de gjorde i Rise Jernbanearbeiderforening, var å samle inn penger til en fane. «Den ville være god å samles om i forskjellige tilfeller som kunne treffe inn», som det står i referatet. Noe av det første vi gjorde når vi hadde bestemt oss for å samle våre to foreninger, var å bestemme at vi skulle ha en ny, felles fane. Først navnet, så fana.

Jernbanearbeidernes fane var ferdig til 1. mai 1915. «Otte timers arbeidsdag» sto det på den. Den fana var malt, og maleren brukte seks dager på jobben. For den tida forlangte han det samme som han ville hatt i dagtid i akkorden. Det gikk med materialer for elleve koner og femogtjue øre. Vår fane er ferdig til 1. mai 2021. Vi røper ingen hemmelighet når vi sier at fanemaker Magnus gjerne ville at den også skulle males, men det ble til at den ble brodert. Materialene var vel litt høyere også …

Fanene har et budskap. De må si noe om hvem som eier dem og hva de står for. Det er på den måten de bærer fram en identitet. «Samhold gjør sterk», «Gjør din plikt – krev din rett» eller «Frihet, likhet, brorskap» kan vi lese på mange faner. Gode slagord med røtter både i arbeiderbevegelsen og den franske revolusjon. Arbeiderne på Dovrebanen gikk under et motto om åttetimersdagen, og dermed knytta de seg direkte til den internasjonale bevegelsen som kjempet for kortere arbeidstid.

På vår fane har vi valgt oss slagordet «Proletarer i alle land, foren dere». Vi syns det er et passende slagord for en forening hvor over halvparten av medlemmene er født i et annet land og i en bransje hvor det er så tydelig at kampen er felles på tvers av landegrensene.

Her kan du se videoen:

https://www.facebook.com/watch/?v=4195236063862514

‍