Useriøst om useriøsitet

Useriøst om useriøsitet

Arbeiderpartiets stortingsgruppe vedtok nylig å gå inn for implementering av EUs vikarbyrådirektiv. Den offisielle begrunnelsen er ikke at en bruk av reservasjonsretten vil skape problemer i vårt forhold til EU. Hovedargumentet ser ut til å være at direktivet vil forbedre situasjonen på det norske arbeidsmarkedet. «Direktivet gir en anledning til å iverksette en rekke tiltak for å bedre situasjonen for de ansatte i vikarbransjen og sikre en mer seriøs vikarbransje», sier arbeidspolitisk talskvinne Anette Trettebergstuen på partiets hjemmesider. Tror Trettebergstuen virkelig at norske politikere ikke tidligere har hatt anledning til å vedta forbedrende tiltak? At dette er en mulighet som først kommer med vikarbyrådirektivet? For å ikke etterlate noen tvil: De foreslåtte forbedringene er mulig å gjennomføre uten at direktivet implementeres.

Direktivet vil ikke utvide handlingsrommet i kampen for et anstendig arbeidsliv, men tvert imot innsnevre det. Land som implimenterer direktivet forplikter seg til å gjennomgå tariffavtaler og lovverk for å fjerne restriksjoner på innleie av arbeidskraft som er i strid med direktivet. Uenighetens kjerne handler om hvor omfattende disse endringene vil bli i Norge. Men ingen som har satt seg inn i dette direktivet bør ha illusjoner om at det vil gi oss flere verktøy i kampen mot løsarbeidersamfunnet.

Et argument som tilsynelatende har vært viktig for deler av Aps stortingsgruppe er at Norge burde gjøre vikarbyrådirektivet til norsk lov fordi fagbevegelsen i Europa har vært positive til direktivet. Det ville være fullstendig bak mål å innføre dette lovverket i Norge i solidaritet med land der utleievirksomhet har fått ødelegge arbeidsvilkårene i enda større grad enn her. Som LO-leder Roar Flåthen har påpekt, har bemanningsbransjen «delvis knekt fagbevegelsen ute i Europa». I mange europeiske land befinner arbeiderbevegelsen seg i en svært defensiv posisjon, der det kan være hjelp å hente på det overnasjonale nivået. Men en sånn situasjon befinner ikke vi oss i – mye takket være fagbevegelsens gjentatte valgmobiliseringer.

Det har blitt meg fortalt at det i diskusjonen er blitt hevdet at motstanderne av direktivet egentlig bare ønsker å si opp EØS-avtalen. Det er en oppsiktsvekkende påstand. I alle fall er det nytt for meg at et samlet landsmøte i Fellesforbundet i virkeligheten er skap-motstandere av EØS-avtalen. Nei, når landsmøtet vårt fattet et vedtak om å kreve at vi reserverer oss mot direktivet, så handlet det om realitetene i saken, ikke bakenforliggende motiver. Å påstå noe annet er både useriøst og kunnskapsløst.

I Oslo Bygningsarbeiderforening har vi hatt en lang og grundig diskusjon om direktivet, og i fjor skrev vi et eget høringssvar til regjeringen. Vi trakk ingen forhastede konklusjoner, men ønsket en grundig debatt om hvorvidt, og i tilfelle hvordan, direktivet skulle implementeres i Norge. I LO-Aktuelt skrev jeg at «høringen vil gi oss en pekepinn om hvilke konsekvenser NHO mener direktivet vil få for lovgivning og tariffbestemmelser. Det vil ha betydning for hvordan vi skal stille oss. Men uansett kan vi ikke stille oss likegyldige til hvordan direktivet blir gjennomført, i tilfelle det blir gjennomført».

Siden har vi både formulert krav til en eventuell gjennomføring, og blitt klokere med hensyn til hvordan arbeidsgiverne stiller seg. Vi registrerte at NHO i sitt høringssvar var krystallklare på at Arbeidsmiljølovens §14.12 (om bruk av innleid arbeidskraft) vil måtte vike. Enda mer urovekkende syntes vi den øredøvende tausheten som omga tariffavtalenes begrensninger på innleie av arbeidskraft var. Det er god grunn til å frykte at NHO, etter en eventuell implimentering av direktivet, vil gå til ESA og EFTA-domstolen for å endre lov- og tariffbestemmelsene vi har om innleie. Det er, som høyesterettsadvokatene Bent Endresen og Kjell M. Brygfeld påpekte her i avisa 10. desember,  høyst usikkert om vi vil vinne en slik sak. Og det er en usikkerhet fagorganiserte ikke tør leve med.

Det som lenge var en glidning vekk fra faste ansettelser til løsarbeid, har de siste par årene vokst til å bli et formidabelt ras. Slike utviklingstrekk er ofte vanskelige,  om ikke umulige, å reversere når de har kommet til et visst punkt. Derfor er ikke spørsmålet bare om vi kan beholde dagens restriksjoner, men vel så mye hvilke tiltak vi i fremtiden vil kunne innføre for å rydde opp i en bransje LO-lederen har beskrevet som en trussel mot norsk arbeidsliv. Rett etter nyttår skal tillitsvalgte fra en rekke byggfagforeninger i Fellesforbundet møtes til Oslofjordkonferansen, der temaet er hvorvidt dagens lovgivning er for slepphendt. Kravene til tariffoppgjøret i 2012 står også på dagsorden. Et av de viktigste kravene kommer til å dreie seg om innleie. Da er det klart vi er bekymra for hvilket spillerom vi vil sitte igjen med dersom EUs vikarbyrådirektiv blir en realitet.

Trettebergstuen har uttalt om denne saken at det er «uaktuelt å gi etter for press.» Å «la seg presse» handler her om å lytte til grasrota. Det har Arbeiderpartiet gode tradisjoner for, og svært gode grunner for å gjøre i denne saken.

Jonas Bals, ombud, Fellesforbundet avdeling 603 Oslo Bygningsarbeiderforening