Solidaransvar nå!

Solidaransvar nå!

Etter at finanskrisen gjorde seg gjeldende høsten 2008, har det ikke gått en uke uten at det har troppet opp utenlandske arbeidere hos Oslo Bygningsarbeiderforening som ikke har fått lønna de har krav på. Heldigvis finnes det et virkemiddel som kan bedre situasjonen: Solidaransvar.
                                
Oslo Bygningsarbeiderforening er ikke alene om å få henvendelser fra fortvilte østeuropeiske arbeidere. Fra våre søsterforeninger rundt om i landet hører vi det samme, og Fri Rettshjelp melder om en 20 prosents økning i denne typen saker i årets to første måneder, sammenlignet med samme periode i fjor. Seksjonsleder Bente Oftedal Roli beskriver situasjonen som ”ille,” og sier at de ikke har mulighet til å rekke over alle henvendelsene de får.
I Norge har vi vært vant til en viss ryddighet på arbeidsmarkedet. Lønna kommer vanligvis til tida, og sies man opp, skjer det etter kjøreregler begge parter kan være enige om. Blir man arbeidsløs, finnes det dessuten et apparat som sørger for at man ikke må gå på sosialen. Dette er det bildet de fleste utenlandske arbeiderne som har kommet til Norge har hatt med seg. Men virkeligheten de har møtt, er en helt annen. Mange av dem kaller Norge ”det ville vesten.” Hvordan er det blitt sånn?
I byggebransjen har det siden midten av 90-tallet vokst frem en enorm underskog av utleiefirmaer og vikarbyråer. De store entreprenørene har kuttet ned på egenbemanningen, og i stedet satt ut oppdrag på underentreprise. Dette har ført til lange, uoversiktlige kontraktkjeder, og et stort marked for de mange tvilsomme elementene som opererer i byggebransjen. Ofrene for disse aktørene kan deles i tre grupper: Kjøperne, som ofte sitter igjen med alvorlige mangler og feil ved bygget; bygningsarbeiderne, som ikke får ut lønna de har krav på; skattebetalerne, som må dekke lønnskravene gjennom det statlige lønnsgarantifondet.
 
Mye eller lite sosial dumping?
Heldigvis finnes det et virkemiddel som både vil gjøre det lettere å inndrive lønna, og frita det offentlige for kostnader. Virkemiddelet heter solidaransvar, og blir for tiden utredet av regjeringen. Det går i korthet ut på at man skal kunne kreve innleiebedriftene for lønn, overtid og feriepenger dersom ens egen arbeidsgiver ikke betaler. Det vil ha en disiplinerende effekt på bransjen, og gi de ansatte en mer effektiv og rettferdig måte å hente inn penga sine på.
Dessverre ønskes ikke forslaget velkommen av NHO og Byggenæringens Landsforening (BNL). Selv om mange av arbeidsgiverne i bransjen skjønner at solidaransvar vil kunne styrke de seriøse aktørene på bekostning av de useriøse, har ledelsen i organisasjonene deres valgt å være imot. Hvorfor?
Svaret kan man finne i BNL sitt høringssvar, som nylig ble oversendt departementet. Deres viktigste argument er at sosial dumping ikke er et stort nok problem til å rettferdiggjøre solidaransvar. Påstanden baserer de på en beregning gjort av konsulentfirmaet Agenda, som har skrevet en rapport på bestilling fra departementet. I den heter det at man kan regne med lønnskrav tilsvarende 2 millioner kroner per år i Norge. De konkluderer, helt riktig, at dette er ”svært beskjedent.” Men er det riktig?
Agenda selv understreker at beregningsgrunnlaget er svakt. Det kan vi bekrefte. Et eksempel: I fjor beregnet Oslo Bygningsarbeiderforening et lønnskrav på 2,7 millioner kroner bare for de ansatte hos Harald Langemyhr; på vegne av fem bosniske medlemmer regnet vi ut et krav på 1,5 millioner kroner. Dette var to av i alt ca. 150 tvistesaker i 2008. Og vi er én forening av mange som organiserer utenlandske bygningsarbeidere i Norge.
 
Merkelig argumentasjon
Omfanget er med andre ord langt større enn Agendas beregning legger til grunn. Betyr dette at ordningen vil påføre de seriøse i byggebransjen så store kostnader at de risikerer å gå konkurs? BNL argumenterer merkelig nok for det, i samme åndedrett som de sier at omfanget egentlig er ubetydelig. Påstanden går som følger: Dersom 20 000 håndverkere befinner seg i en kontraktkjede, og hver av dem har en månedslønn på 25 000 kroner, vil arbeidsgiverne måtte stille 3 milliarder kroner i sikkerhet for å dekke krav et halvt år tilbake i tid. Dersom dette stemmer, vil forslaget om solidaransvar i følge BNL få alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Det er kanskje nødvendig å minne BNL om at det ikke er slik at summen av mange bedriftsøkonomier er det samme som samfunnsøkonomi. Viktigere er det imidlertid at beregningene BNL legger til grunn overhodet ikke stemmer. Lyngs regnestykke baserer seg på at risikoen for å havne i solidaransvar er 100 % for hver og en av de 20 000 arbeiderne. I virkeligheten er risikoen selvsagt langt mindre, og det burde være en enkel sak å få på plass en forsikringsordning som ikke koster all verden. Er det noe entreprenørene kan, så er det jo tross alt å beregne risiko.
Det finnes dessuten enkle måter å redusere risikoen på. Igjen et eksempel: Nylig dukket det opp 23 baltiske arbeidere hos Oslo Bygningsarbeiderforening, som i lengre tid hadde gått uten lønn på OKK Entreprenørs byggeprosjekt Ringnes Park. Noen av dem hadde jobba for et firma som het Lunart Nor, som ble slått konkurs i begynnelsen av mars. Andre hadde jobba for en underentreprenør av Lunart Nor, som het Sventas NUF. Det siste forholdet var ikke OKK en gang klar over. Det kunne de ha løst med noen enkle kontrollrutiner. Og en rask kikk på revisormerknadene til Lunart Nors regnskap de siste tre årene kunne gitt en pekepinn om hva slags firma man der hadde med å gjøre. De hadde et underskudd på fire millioner i 2007, og hadde ikke avgitt regnskapet innen lovens frist verken da eller året før. Skattetrekk var ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
Slike forhold kan entreprenørene faktisk sikre seg mot. Problemet er at de i dag ikke har noe insentiv til å gjøre det. I stedet ser man seg blind på pris, med store samfunnsøkonomiske konsekvenser: Fagopplæring svekkes, kvalitetskontroll vanskeliggjøres, og lønns- og arbeidsforhold undergraves. Med solidaransvar på plass vil et insentiv for seriøsitet i handling, ikke bare ord, endelig foreligge. Det vil få både bedrifts- og samfunnsøkonomiske konsekvenser de fleste vil se seg tjent med.
Jonas Bals, ombud Oslo Bygningsarbeiderforening.
 
Denne artikkelen kan også leses i Klassekampen, fredag 03.04.09.
 
Du kan lese mer om solidaransvar på Fafo Østforum sin hjemmside om dette temaet.