På tide med et oppgjør

Inntil nylig var jeg av den oppfatning at fagbevegelsen sakte men sikkert undergraves av bemanningsselskapene. Jeg tenkte på dem som husbukker eller stokkmaur, som i det stille ødelegger fundamentet for fagbevegelsen: Arbeidsfellesskapet, kompetansen, klubbdemokratiet, og ikke minst den grunnleggende tryggheten som gjør det mulig å ta tak i problemer som oppstår på jobben. Grunnene til det var mange. Jeg har sett hvor vanskelig det er å få folk til å organisere seg når de til enhver tid kan straffes av bedriften, ikke i form av oppsigelser og åpenlys trakassering, men simpelthen med henvisning til "mangel på nye oppdrag". Jeg har sett hvordan mange av de som likevel melder seg inn har sett det som en ulykkeforsikring dersom det virkelig skulle gå dem ille, men at de ellers vil "sitte stille," og ofte foretrekker å være hemmelige medlemmer. Og jeg har sett en endeløs rekke av saker der uretten og ulovlighetene som blir begått aldri får konsekvenser, fordi apparatet som skal ta seg av sakene - våre egne organisasjoner, domstolene, påtalemyndighetene - er tilpasset en tid da arbeidsforhold var noe varig, arbeidsstokken var rotnorsk, og arbeidsmiljøloven reflekterte alminnelig praksis ute på arbeidsplassene.

Nå er jeg av en annen oppfatning. Jeg ser ikke lenger bemanningsselskapene som saktegående skadedyr. Utviklingen glipper ikke langsomt ut av hendene våre. Det går raskt. Veldig raskt. Og bemanningsselskapene fremstår nå mer og mer som en trojansk hest: En fiendtlig, om enn fordekt, kamphandling.

Kampen det står om, er om vi skal vende tilbake til løsarbeidersamfunnet. Det sto for så vidt klart for oss allerede for ti år siden, da bygningsarbeiderne sammen med en rekke andre foreninger gikk til politisk streik mot at utleie av arbeidskraft skulle legaliseres og normaliseres. Konsekvensene fagbevegelsen den gang advarte mot materialiserte seg ikke øyeblikkelig - det tok tid. Nå, to år inn i krisa, kan vi imidlertid konstatere at vi har kommet dit vi ikke ønsket å komme.

Kjernen av problemet er følgende: Det store flertallet av de som er ansatt i bemanningsbransjen er ansatt på kontrakter om fast ansettelse uten garantilønn. Det betyr at du som ansatt ikke har krav på lønn mellom arbeidsoppdrag. For arbeidsgiveren betyr det at han ikke har trenger å si opp ansatte, ettersom han uansett ikke har noen betalingsplikt mellom oppdragene. Det er dessuten mye å spare i sykepenge-utgifter, ettersom rettigheten bortfaller dersom du ikke har vært i sammenhengende arbeid i fire uker. Den fleksibiliteten og rabatten dette gir, er det viktigste konkurransefortrinnet bemanningsselskapene har, og er en sentral årsak til deres voldsomme vekst de siste årene.

Selvsagt er ikke dette noen særnorsk utvikling. I Sverige, hvor flere selskaper det siste året har sparket samtlige ansatte for så å ta dem inn igjen som "vikarer" dagen etter, har bemanningsselskapene vært det største stridstemaet i årets tariffoppgjør. Financial Times kunne i begynnelsen av juni melde at et stort flertall av de nye jobbene som nå skapes i Europa, er i bemanningsselskapene.

Dette er heller ikke et problem som begrenser seg til østeuropeiske arbeidsinnvandrere. I kjølvannet av de mange oppsigelsene vi har sett de siste to årene har flere av mine rotnorske, faglærte kompiser funnet ut at bemanningsselskapene er de eneste som ansetter folk. Søker du på bygningsjobber på finn.no, finner du ikke annet enn usikre ansettelser. Det samme er tilfelle i flere andre bransjer.

Den endeløse strømmen av problemer som oppstår i bemanningsselskapene fremstår oftere og oftere som uløselige. Selv om viktige prinsipielle spørsmål berøres, er det de færreste som orker den belastningen det er å stå opp mot egen arbeidsgiver. Sånn blir det gjerne når du lever på arbeidsgiverens nåde, som etter eget forgodtbefinnende kan slutte å gi deg oppdrag.

Det siste forholdet peker på et annet sentralt problem hva angår bemanningsselskapene: Rettsvernet man har som arbeidstaker er i realiteten satt ut av spill, og man befinner seg i et juridisk grenseland der det ofte er vanskelig å si om det er blitt begått direkte ulovligheter. Dette bidrar igjen til at det er vanskelig å anbefale et medlem å sette i gang en prosess som ofte kan ta flere år, og hvor utfallet er uvisst.

Men finnes det ikke eksempler på ryddige ansettelsesforhold også i bemanningsselskapene? Inntil nylig var Adecco et hederlig unntak. De ansatte der organiserte seg, valgte tillitsvalgte og krevde tariffavtale. Med den fulgte også faste ansettelser med ventelønn mellom oppdrag. Slik er det ikke lenger. Én etter én erstattes nå avtaler om fast ansettelse med rene prosjektansettelser. Så kan bemanningsbransjens seriøse flaggskip saktens hevde at det er vanskelig å gjøre annet, ettersom markedet de selv har vært så varme fortalere for er fullt av selskaper som tilbyr arbeidskraften til lavere priser.

Det er i en slik situasjon EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres. NHO har mottatt direktivet med begeistring: Endelig skal utleie av arbeidskraft bli anerkjent som om det var en bransje på linje med annen næringsvirksomhet, og kanskje står også arbeidsmiljølovens regler om innleie fra bemanningsforetak for fall. Dersom NHO har rett i dette, er det alvorlig. Mindre alvorlig blir det ikke av at det kanskje blir EFTA-domstolen som får siste ord i saken: Med den rettspraksisen som har utviklet seg ved EUs domstoler de siste årene kan det bety kroken på døra for viktige forsvarsskanser i kampen for faste ansettelser.

Boye Ullmann beskrev disse problemene godt i sin kronikk i Klassekampen 19. august. Han skrev også at direktivet har "en intensjon om at innleide skal ha samme vilkår som i innleiefirmaet, noe som må utnyttes for det det er verdt." Han sier imidlertid lite om hvordan dette kan utnyttes. Det er kanskje det viktigste spørsmålet norsk fagbevegelse står overfor i månedene som kommer.

På oppdrag av Oslofjordkonferansen, som samler mer enn tjue bygningsarbeiderforeninger fra hele Norge, har Petter Vellesen og Kjell Skjærvø skrevet et notat om saken. Der behandler de direktivets krav om likebehandling mellom de innleide og de ansatte i innleiebedriften grundig, og de understreker at direktivet ikke er til hinder for at likebehandlingsprinsippet kan tolkes svært strengt. For en rødgrønn regjering som sier den mangler sprut, kan forslagene være verdt å lytte til.

Hva er det så forslagene deres går ut på? Direktivet sier at innleide arbeidere skal likebehandles med de ansatte i innleiebedriften hva angår blant annet betaling, arbeidstid, overtid, pauser og ferie. Likebehandlingsprinsippet er, om ikke annet, en slags innrømmelse av at innleie gjennom et bemanningsforetak ikke er en form for arbeidstakerforhold som er likeverdig med ansettelse i innleiebedriften, og at innleide arbeidstakere trenger en særskilt beskyttelse. Prinsippet bør tolkes så strengt som overhodet mulig: Tariffavtaler og lokale særavtaler i innleiebedriften må kreves gjort gjeldende for alle innleide. Men hva om innleiebedriften ikke har tariffavtale? Eller hva om den omgår reglene ved bruk av leiearbeidere som hentes inn gjennom underentreprenører med langt dårligere arbeidsforhold?

Problemene står i kø, og det største problemet av dem alle er dette: Så lenge de innleide arbeiderne kan sendes hjem uten lønn fra en dag til en annen, noe de ansatte i innleiebedriften ikke kan, er det ikke snakk om noen reell likebehandling. Vellesen og Skjærvø skriver at "virkelig likebehandling må bety at de ansatte i leiefirmaene har samme rett til fast ansettelse som dem som arbeider i innleiebedriften, at de har betalt mellom oppdrag, at de har samme rett til tariffavtale, og til å forhandle med og inngå avtaler om lønns- og arbeidsvilkår med sin egen arbeidsgiver. Vikarbyrådirektivets likebehandlingsprinsipp sikrer ingenting av dette."

Men - og det er et stort men - det er mulig for medlemslandene å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet. Dersom de ansatte i bemanningsselskapet har betalt mellom oppdrag, eller dersom bemanningsselskapet er bundet av tariffavtale, kan det nemlig unntas. Også her bør vi gå inn for strenge vilkår. Om et bemanningsselskap er omfattet av en landsomfattende tariffavtale, og det betaler arbeiderne sine mellom oppdrag, er det etter min mening ikke lenger grunn til at de skal lønnes etter avtaler i innleiebedriften. Det vil bety forutsigbarhet både for bedriften og de ansatte, i og med at lønns- og arbeidsbetingelser ikke skal justeres hver gang den innleide skifter arbeidsplass. For de bedriftene som ikke innfører ventelønn, vil derimot likebehandlingsprinsippet gjelde - og da både kan og bør det tolkes strengt.

Skal det tas politiske beslutninger som peker i en slik retning, må det skapes et press nedenfra. Oslofjordkonferansen har drøftet en kurs for tida som kommer, som handler om å organisere, opprette klubber, drive tillitsmannsopplæring og opprette tariffavtaler i bemanningsselskapene, og i å skjerpe kampen for faste ansettelser i produksjonsbedriftene. Å sikre at klubbene bruker de mulighetene tariffavtalene og arbeidsmiljøloven gir til å begrense bruken av innleie, og eventuelt kreve ventelønn for alle innleide, er også viktig. Når det gjelder gjennomføringen av vikarbyrådirektivet må kravene være

• at innleide arbeidstakere får samme betaling som om de var ansatt i innleiebedriften, også etter lokale særavtaler og akkordavtaler,
• at de, om det ikke fins tariffavtale i innleiebedriften, lønnes med minst gjennomsnittslønna og ellers betalingsbestemmelsene i tariffavtalen som gjelder i den bransjen de leies ut til,
• unntak for bemanningsforetak som er bundet av landsomfattende tariffavtale og der arbeidstakerne har betalt mellom arbeidsoppdrag,
• at de samme krav som gjelder for innenlandske foretak også må etterleves av utenlandske foretak, og
• at dagens lov- og avtaleverk om innleie av arbeidstakere ikke undergraves.